NISOs holdning til fotballens overgangssystem nasjonalt og internasjonalt
FIFA/ UEFA og de nasjonale særforbund i fotball har sine egne overgangssystemer, som regulerer overganger mellom spillere og klubber mellom nasjoner og innen samme land. Etter Bosman-dommen har spillerne hatt rett til fri overgang, uten at det skal betales vederlag etter at kontrakten har gått ut.
I 2002 ble det endringer i dette systemet. Det ble innført en obligatorisk kompensasjon for trening og utdanning som skal betales frem til spilleren er 23 år. Beløpene regnes ut etter et bestemt system mellom 12 og 21 års alder. Kompensasjonen skal reflektere det klubben har brukt av ressurser på å utvikle spilleren.
I Norge kopierte man det internasjonale systemet og innførte kompensasjonen også nasjonalt. For spillerne ble dette gjort gjennom å endre de pålagte arbeidskontraktene som spillerne ikke kan gjøre forandringer i. NISO har vært, og er mot denne kompensasjonen. NISO er ikke imot at det skal gis penger de klubbene som utvikler talenter, men har det klare standpunkt at hvis en spiller er profesjonell og vil gå til en ny profesjonell klubb, skal det ikke betales kompensasjon etter utløp av kontrakt. Spilleren er da å betrakte som arbeidstaker og dette vil være i strid med tariffavtalen mellom NISO og NHO og arbeidsrettslige regler. Bosman-dommen sier at hvis en profesjonell spillers kontrakt er utløpt og spilleren får tilbud fra en annen klubb, kan han forlate sin nåværende klubb vederlagsfritt.
Det er ut fra juridisk teori og praksis klart at idrettsorganisasjonene, selv om de baserer seg på et foreningssystem, må underkaste seg ordinær lovgining. Idretten kan ikke sette sitt eget regelverk over alminnelig arbeidsrettslig lovgivning. Denne lovgivningen er utformet med sikte på å verne arbeidstakerne. Et system som tillater klubbene å legge bånd på arbeidstakerens fremtid er utenfor rammene for den selvbestemmelse klubbene har i henhold til foreningsretten.
Bosman-dommen slår fast hvilke individuelle rettigheter en spiller har. Slike rettigheter kan ikke partene forhandle bort. De er grunnfestet i EU-retten og de enkelte staters arbeidsrett. Nye overgangsregler må derfor ligge innenfor rammene av dette regelverket. NISO mener at det nye overgangssystemet er klart utenfor.
Det kan være ulike grunner til at en spiller ønsker å bytte arbeidsgiver når kontrakten er gått ut. Spilleren kan for eksempel ha fått studieplass et annet sted, har familie i en annen by eller rett og slett ikke trives på stedet. Innføring av treningskompensasjon for en profesjonell spiller som etter kontraktens utløp ønsker å skifte arbeidsgiver, kan gjøre at en overgang hindres, fordi ny arbeidsgiver ikke kan betale kompensasjonen. Dette legger hindringer for arbeidskraftens frie bevegelighet og er svært negativt for spilleren og eventuelt hans familie..
FIFA/ UEFA og de nasjonale særforbund i fotball har sine egne overgangssystemer, som regulerer overganger mellom spillere og klubber mellom nasjoner og innen samme land. Etter Bosman-dommen har spillerne hatt rett til fri overgang, uten at det skal betales vederlag etter at kontrakten har gått ut.
I 2002 ble det endringer i dette systemet. Det ble innført en obligatorisk kompensasjon for trening og utdanning som skal betales frem til spilleren er 23 år. Beløpene regnes ut etter et bestemt system mellom 12 og 21 års alder. Kompensasjonen skal reflektere det klubben har brukt av ressurser på å utvikle spilleren.
I Norge kopierte man det internasjonale systemet og innførte kompensasjonen også nasjonalt. For spillerne ble dette gjort gjennom å endre de pålagte arbeidskontraktene som spillerne ikke kan gjøre forandringer i. NISO har vært, og er mot denne kompensasjonen. NISO er ikke imot at det skal gis penger de klubbene som utvikler talenter, men har det klare standpunkt at hvis en spiller er profesjonell og vil gå til en ny profesjonell klubb, skal det ikke betales kompensasjon etter utløp av kontrakt. Spilleren er da å betrakte som arbeidstaker og dette vil være i strid med tariffavtalen mellom NISO og NHO og arbeidsrettslige regler. Bosman-dommen sier at hvis en profesjonell spillers kontrakt er utløpt og spilleren får tilbud fra en annen klubb, kan han forlate sin nåværende klubb vederlagsfritt.
Det er ut fra juridisk teori og praksis klart at idrettsorganisasjonene, selv om de baserer seg på et foreningssystem, må underkaste seg ordinær lovgining. Idretten kan ikke sette sitt eget regelverk over alminnelig arbeidsrettslig lovgivning. Denne lovgivningen er utformet med sikte på å verne arbeidstakerne. Et system som tillater klubbene å legge bånd på arbeidstakerens fremtid er utenfor rammene for den selvbestemmelse klubbene har i henhold til foreningsretten.
Bosman-dommen slår fast hvilke individuelle rettigheter en spiller har. Slike rettigheter kan ikke partene forhandle bort. De er grunnfestet i EU-retten og de enkelte staters arbeidsrett. Nye overgangsregler må derfor ligge innenfor rammene av dette regelverket. NISO mener at det nye overgangssystemet er klart utenfor.
Det kan være ulike grunner til at en spiller ønsker å bytte arbeidsgiver når kontrakten er gått ut. Spilleren kan for eksempel ha fått studieplass et annet sted, har familie i en annen by eller rett og slett ikke trives på stedet. Innføring av treningskompensasjon for en profesjonell spiller som etter kontraktens utløp ønsker å skifte arbeidsgiver, kan gjøre at en overgang hindres, fordi ny arbeidsgiver ikke kan betale kompensasjonen. Dette legger hindringer for arbeidskraftens frie bevegelighet og er svært negativt for spilleren og eventuelt hans familie..